Kategori: Blogg

Et blogginnlegg av Ina

Ja dere… Siden torsdag har jeg lurt på hva jeg skulle si, hva jeg skulle kommentere og hvordan jeg skulle reagere. Jeg synes det er vanskelig å sette riktige ord på situasjonen. Jeg tror vi alle var litt målløse da klokka viste 90 minutter, og stillingen viste 1-4 til laget vi egentlig så enkelt skulle vinne over.

Sarpsborg 08 skulle jo være den sikre seieren, den enkle motstanderen. Vi skulle knust de, sendt de hjem med halen mellom beina, vist dem at makrellen fremdeles lever på sørlandet i beste velgående. Men den gang ei. Jeg ønsker ikke kommentere spillet, spillerne eller kampen generelt, annet enn at det var 3 lag på banen: Sarpsborg 08, IK start og måkene, og måkene vant kampen. Som evig trofast supporter holder jeg selvfølgelig på troa på laget, ser fremover, og satser på en knusende seier mot Vålerenga neste runde.

Og apropos evig supportere, all ære til Ultras 1905 som klarer å holde på trykket i 90 minutter. Jeg har lest mye kommentater på sosiale media om innsatsen til Ultras og at de likte at Tigerberget svarte på «Leve engasjementet». Jeg elsket dette samspillet, og håper vi kan få mer av dette utover sesongen. Situasjonen til Tigerberget er nå at vi ikke er mange på feltet, vi har ikke mange sterke stemmer, og vi har ikke alt for mange syngende supportere. Men kanskje vanskeligst av alt er det at vi ikke har folk som ønsker å være forsangere. Det gjør det utrolig vanskelig å holde ropene gående mer enn et halvt minutt, for jeg merker hvor redde folk er for å være sistemann som brøler av full hals slik at alle hører.

Men man må ikke være redd for å høres litt, man må ikke være redd for å ta litt ekstra i. Jeg har selv begynt å tørre litt mer, men jeg har ikke en veldig bærende stemme, og jeg klarer ikke dra lasset, men jeg kan bidra med den stemmen jeg har. Det håper jeg at vi kan få til at alle på feltet gjør. Om du er ung eller gammel, kvinne eller mann, bidra med den stemmen og det engasjementet du har. Det skal ikke mer til enn at noen roper første strofe av et rop før alle er med. Det skal ikke mer til enn at man hører «PÅ HVER KAMP…» så er alle med og fortsetter på «VI STILLER OPP!».

Samtidig må vi huske at vi er en supporterklubb som ikke har mange ben å stå på for øyeblikket. Roma ble ikke bygget på en dag. Vi har tatt noen tøffe valg som har blitt møtt med både jubel og misnøye, men vi står for endringene som er gjort, og tiltakene som er satt i gang. Vi skal bygge en supporterkultur i Tigerberget, som i lengden vil føre til mange syngende supportere, som ikke er redde for å brøle høyere enn sidemannen, som ikke er redd for å holde rundt naboen, eller å hoppe og danse under ropene. Vi skal bygge en supporterkultur der man gledelig vaier med flaggene, deltar på TIFO arrangement og nærmest hopper i taket over muligheten til å kunne være med på å lage bannere. Jeg ønsker en kultur der man nærmest må krangle om å få være med i styret, for å kunne bidra for klubben og vise frem hvor stolte vi er av å være Tigerberget.

Husk at dette er langsiktig, det tar tid å bygge opp en slik kultur. Akkurat nå er Ultras mye bedre enn oss på stadion, for denne holdningen og kulturen sitter allerede i ryggmargen deres. De har fått muligheten til å komme på feltet vårt og bidra sammen med oss på samme premisser som alle våre andre medlemmer, men de ønsker å gjøre noe eget, og jeg mener klart at vi skal klare å bli minst like gode om vi bare har troen på oss selv og husker på at det vil ta tid. Vi kan jo alle være enige om at Sørlandet generelt sliter med engasjement rundt fotball. Vi har stort potensiale, og vi har alle muligheter foran oss.

Så min lille bønn til alle medlemmer i dag er at dere kommer på kamp, bruker den stemmen dere har og hjelper sidemannen til å bli med. Og jeg vil utfordre meg selv, og dere, til å prøve på å starte et rop. Jeg kan garantere deg at om du roper «OVER LAND OG STRAND» eller «VI ER START, IK START» så kommer resten av feltet til å svare!

Jeg gleder meg til å se deg neste kamp!

Første seriemesterskap jeg virkelig husker noe av var i 1980. Da var jeg 11 år gammel, og stod i søndre sving sammen med familien og svettet over det hele i den avgjørende kampen mot Rosenborg. Siste serierunde,  som vi måtte vinne for å ta gull – og vi slo dem 4-3 med Steinar Aases legendariske bakoverheading helt på tampen. Da blir man frelst for evig tid, i hvertfall denne pjokken.  Les mer «Snart smeller det!» →

Den siste tiden har ikke vært en dans på roser, det har ikke vært en dans på noe som helst form for behagelig underlag for å være ærlig. Den siste tiden har tvert i mot vært en langsom og stadig mer smertefull vandring over glødende kull, nei, glødende glasskår for oss som er glad i Start. Vi har mistet mange av våre beste menn, de som alltid gikk foran i krigen. De siste kampene har tydelig vist at konsekvensen av dette har vært mye mer dramatisk enn fryktet, i alle fall for undertegnede. Situasjonen i skrivende stund, og la meg si at jeg kjenner kaldsvetten i pannen når jeg sier dette, er at vi nå stirrer OBOS-dyret rett i øynene. Ett dyr vi som startfans dessverre kjenner alt for godt, med ett gap som svelger alt som heter entusiasme, glede og stolthet. Trusselen om humpete gressmatter på bortebaner så fjerne at selv Lars Monsen holder seg unna, og (grøss) lokalderby i Aust-Agder, får meg til å skjelve som ett aspeløv i bukselinningen.

”Det er greit å tape, men ikke å gi opp.”

Vi står ovenfor et avgjørende øyeblikk som supportere. Skal vi la oss knekke av frykt, sinne og skuffelse, eller skal vi ta oss til helvete sammen og gi laget hver eneste dråpe av støtte vi klarer å hente fra kjelleren? Det er ikke sikkert det er nok, men om jeg skal rykke ned, så vil jeg i alle fall gå ned med mer stolthet og furore enn en sutrete drittunge som ikke fikk lørdagsgodtet sitt. Hvis jeg skal rykke ned så skal det enda gjalle med stolthet og ære i min såre røst, og det blir med fire, enorme gule og sorte flagg hevet høyt! For si det med ordene til en viss antikk krigshelt i fra hollywood: ”THIS IS START(a)!”

Se på Ultras1905, de stirrer det samme dyret i øynene, men forrige hjemmekamp mot Odd var det ikke mye som tydet på at de har tenkt å kapitulere. De holdt koken oppe på en forbilledlig måte selv om vi lå under 4-0 på hjemmebane mot ligaens trausteste klubb. Jeg er klar over at det er delte meninger om Ultras blant Tigerbergets medlemmer, men det vi nå står ovenfor er mye større enn smålige konflikter, så la oss stemme i av full hals neste gang når Ultras spiller opp til dans. Til dere som lar dere kneble av frykten for å være den ene som fremdeles skriker når alle andre har stoppet: Du vil ikke være den første, og du blir ikke den siste heller. Dette skjer meg flere ganger i løpet av en kamp, og det er ingen som har snudd seg og spyttet meg i trynet av den grunn.

Så neste gang vi står på feltet, syng så høyt du kan, og ikke stopp selv om sidemannen stopper, dra han heller med deg på en runde til! Skulle du ende opp som den ensomme solo`en så skal du heller få en klapp på skuldra og en klem av meg.

Vi forventer alle å se spillerne blø for drakta ute på banen, men hvordan kan vi kreve dette, dersom vi selv ikke er villig til å gi alt vi har på tribunen? Kan du med god samvittighet si til deg selv at ”jeg har gitt alt jeg kan gi?”, eller tror du at du kunne klart bedre? I så tilfelle, så er det på ingen måte for sent å forbedre seg, for det er nå det gjelder!

Jostein Thorbjørnsen